At noe har vært sånn lenge er ikke et godt argument

Dette debattinnlegget er et svar til Karl Johan Hallaråkers svar til meg i Bergens Tidende. Du finner Hallaråkers innlegg her og mitt opprinnelige "innlegg her.

Den norske kirke har hatt ansvaret for gravferdsforvaltningen i de fleste norske kommuner i lang tid. Det betyr ikke at det er riktig at det er slik og det er et dårlig argument for at de skal fortsette med det.

Jeg er glad for at Karl Johan Hallaråker er prinsipielt enig i at gravferdsforvaltningen hører hjemme i det offentlig. Det er da det er synd at argumentasjonen fra Hallaråkers side primært sett går på at Den norske kirke alltid har drevet med dette, og at de derfor bør få fortsette med dette. Videre hevder Hallaråker at det er ytterligere grunner til at dette er klokt, uten at han går inn på disse grunnene.

Først og fremst er det viktig å understreke at vane og tradisjon i seg selv ikke er et godt argument for at noe skal fortsette. At en aktør over lang tid har hatt en praksis ikke betyr at de skal fortsette med praksisen dette, om det er slik at det er feil at de har denne praksisen i utgangspunktet. Videre har jeg stor tillit til norske kommuner og deres ansatte. Jeg har stor tro på at de kommunene som velger å gjøre det riktige, å kommunalisere gravferdsforvaltningen, kan gjøre dette på en klok måte. På en måte som viderefører den kompetansen som er der i dag og slik at en kan utvikle dette videre til det beste for alle innbyggerne.

Det er godt å høre at Hallaråker understreker at Den norske kirke som gravferdsforvalter har respekt for andre religioner og livssyn. Det er viktig, men det er ikke alt. Nøytralitet er også viktig i det offentlige. Med dagens ordning så kommer «vi andre» på besøk til Den norske kirke når vi bruker gravferdsforvaltningens tjenester. Det er ikke likeverd og heller ikke riktig for en av fellesskapets tjenester. Dette var Stålsettutvalget helt tydelig på når de drøftet dette i «Det livssynsåpne samfunn».

Den manglende likeverdigheten gravferdsforvaltningen kommer særlig til uttrykk med tanke på den stadig økende gruppen nordmenn som ikke er medlem hos noe tros- og livssynssamfunn. En gruppe som ikke kan sies å bli ivaretatt av dagens møter mellom Den norske kirke og de andre tros- og livssynssamfunnene.

Et kommunalt forvaltningsansvar er et bedre utgangspunkt for lik behandling av innbyggerne, samtidig som kirken skal slippe å opptre som et serviceorgan for ikke-medlemmer.