Feil at prester skal gi dødsbudskap til alle

Dette debattinnlegget ble trykket i Moss Avis 13.02.2020 med samme tittel.

Politiet skal ikke nødvendigvis gå med dødsbudskap, men de skal slutte å outsource denne oppgaven til ett trossamfunn. Å overbringe en slik alvorlig beskjed er det offentliges ansvar, ikke prestenes.

Prost Tor Andresen Osberg kommenterer 08.02 i Moss avis mine innlegg (publisert i avisen Vårt Land 27. og 31.01) der jeg argumenterer for hvorfor det offentlige må ta oppgaven om å informere pårørende når en av deres nære er død. Prosten er uenig, han ønsker at han og kollegene i Kirken skal fortsette å gå med dødsbudskap og andre alvorlige beskjeder til Norges mangfoldige befolkning. Det kan være forståelig, mange steder har det vært løst slik lenge. Med tanke på den pågående skilsmissen mellom den nåværende statskirken og staten, er det likevel naturlig å sette spørsmålstegn ved ordninger hvor Kirken tradisjonelt har gjort oppgaver på vegne av fellesskapet. Når Kirkens ansatte ikke lenger er offentlige tjenestemenn, er det ikke lenger «innafor» å sette denne oppgaven ut til dem. Ordningen har vært problematisk lenge, men når stat og kirke nå skal være skilt, fremstår løsningen enda mer utdatert og feil.

Osberg trekker frem Den norske kirkes medlemstall og bruken av Kirkens begravelsesritualer som argumenter for ordningen. Jeg tar for gitt at prosten selv er klar over problemstillingene som hefter ved å benytte denne statistikken som grunnlag for å gi Den norske kirke fordeler på bekostning av alle oss andre. Opprettelsen av kirkens digitale medlemsregister ble i sin tid gjennomført ved å kopiere Folkeregisteret, for så i etterkant å forsøke å luke ut alle som tidligere hadde meldt seg ut. Registeret mangler aktiv bekreftelse av medlemskap, hvilket svekker argumentasjonen for å se på disse «medlemstallene» som et reelt speilbilde av befolkningen. Under 34-36% av nordmenn oppgir å anse seg selv som troende, når KIFO og Norsk Monitor spør. Bispedømmet i Borg (Østfold og store deler av Akershus) sine egne undersøkelser viser det samme; kun 33% av medlemmene tror på Gud . Hvis vi antar at norske soldater inne til førstegangstjeneste er et godt bilde av utviklingen vi kan se fremover så er det interessant at bare 21% opplever å ha en tilknytning til kristendommen .

Det stemmer som Osberg påpeker; langt på vei de fleste velger kirkelig begravelse i dag. Det er det nok flere grunner til. En av dem kan være at det er blant de eldre vi finner de høyeste andelene troende mennesker. En annen er noe vi i Human-Etisk Forbund ofte opplever; at nordmenn ikke vet at de ikke trenger å ha seremonien i Kirken og at de ofte lurer på hvor ikke-kristne blir begravet. Samtidig vet vi også at bare rundt halvparten av befolkningen ser for seg at det blir holdt en kirkelig begravelse for dem når det i fremtiden blir aktuelt . Disse tallene bygger i bunn og grunn opp under trendene vi finner i nordmenns rapportering om egen tro.

Ellers er jeg enig med Onsrud i en ting; det er ikke gitt at det er politiet som skal være den offentlige instansen som skal ha dette ansvaret. Selv om de som har denne oppgaven i dag, så er det ikke eneste mulighet. Stålsett-utvalget , oppnevnt i 2010 for å gjennomgå tros- og livssynspolitikken i Norge, med utgangspunkt i at statens fremste oppgave er å sikre og beskytte tros- og livssynsfriheten for alle, kommer frem til at:
«Utvalget mener at hensynet til tros- og livssynsfriheten blir best sikret ved en livssynsuavhengig formidler av dødsbudskap, enten ved politi eller helsepersonell.»

Utvalget trekker med andre ord frem at helsepersonell kan være riktig yrkesgruppe. Akkurat det vil jeg likevel mene lite om. Det som derimot er klart er at om det er politi eller helsepersonell som står for slike alvorlige beskjeder, fremfor representanter for ett livssyn, så blir det riktigere og bedre for enda større deler av befolkningen. Slik oppfylles et av premissene som må ligge til grunn for at vi skal ha et livssynsåpent samfunn, en livssynsnøytral stat. Det er i tillegg vanskelig å se at å la helsepersonell eller politi gjøre denne oppgaven vil være nevneverdig mer ressurskrevende enn når prester (gitt at de mottar rettferdig kompensasjon for tjenesten) gjennomfører dette. Jeg vil også understreke at prinsippet om likebehandling bør prioriteres foran en eventuell og hypotetisk ressursbesparelse.

Hvis vi skal ha et livssynsåpent samfunn må det offentlige være sitt ansvar bevisst. Det handler om å se forbi «at vi alltid har gjort det slik» og heller prioritere det som skaper mest mulig likeverd og likestilling for alle innbyggerne i samfunnet, ikke bare for den historiske majoriteten.

Christian Lomsdalen
Christian har misforstått blogging, men skriver mye. Stort sett om skole, politikk, religion, eller teknologi. Grunnleggende nerdete, og feminist, ateist, og humanist.
Mine Innfall, Lomsdalen.im