Kirken bør si nei

Dette debattinnlegget ble trykket i Vårt Land 27.01.2020 under tittelen "Det er politiets jobb å gå med dødsbudskap".

Det er forståelig at norske prester ønsker ordentlig betalt og gode ordninger for arbeidet sitt. Det er likevel ikke det som er det store problemet med at staten bruker Den norske kirke til å gå med dødsbudskap fremfor å gjøre dette selv. Ordningen i seg selv er problemet.

Soknepresten i Bodø domkirke, Kyrre Kolvik, fremmer i Vårt Land den 22.01 en legitim kritikk av norske presters arbeidsforhold i forbindelse med vaktordningen Den norske kirke har for dette formålet. Som arbeidstaker og tillitsvalgt i en fagforening kan jeg føle med han når det kommer til en ordning som fremstår som lite god for arbeidstakerne. Det er likevel ikke lønnsbetingelsene for prestene som er problemet her. Problemet er at det offentlige velger å outsource en av felleskapets mest alvorlige oppgaver til ett av mange trossamfunn. Dette er nok et eksempel på at stat, kommuner og Den norske kirke må ta inn over seg at prester ikke lenger er offentlige tjenestemenn, og at Norges befolkning ikke er en homogen luthersk kristen gruppe. De er ikke lenger en naturlig utfører av denne oppgaven på vegne av fellesskapet.

Det er ikke noe nytt at det å gå med dødsbudskap er en av politiets arbeidsoppgaver. Dette understreker også Kolvik i sin tekst. Det har vært slik svært lenge . Mange steder har likevel oppgaven blitt delegert videre til prestene, som tidligere også var offentlige tjenestemenn. I dag er Den norske kirke et trossamfunn blant mange tros- og livssynssamfunn som nordmenn tilhører, og vi ser i statistikkene at gruppen som øker mest i denne sammenheng er de som ikke er medlem i noe tros- eller livssynssamfunn. Det er ikke lenger en selvfølge at den avdøde og de pårørende er lutherske kristne og statskirkemedlemmer, og det er heller ikke lenger slik at prestene er offentlige tjenestemenn. De er ansatte i en organisasjon som skal betjene sine egne medlemmer.

Storsamfunnet bør derfor grundig vurdere om denne ordningen skal fortsette i det hele tatt. Den norske kirke bør også selv vurdere om de kan stå inne for å gjøre denne oppgaven når de ikke lenger, med hånden på hjertet, kan hevde å være den rette til å besøke alle disse ulike pårørende og etterlatte som vi finner i vårt mangfoldige Norge. For om det offentlige Norge ikke klarer å se bort fra at det er behagelig å slippe å utføre denne oppgaven, så bør Kirken selv ta det etisk riktige valget; å takke nei.

Dette handler ikke om å gjemme bort religion, og det handler ikke om berøringsangst. Den som kommer på døren med dødsbudskapet bør ha kjennskap til den lokale floraen av tros- og livssynssamfunn for slik å kunne sette de pårørende i kontakt med rette vedkommende etter behov. Det handler om et ønske om at alle nordmenn skal bli likebehandlet selv om man har et annet livssyn eller en annen religion enn den historiske majoriteten. Når staten sender en representant for et bestemt livssyn til alle, er det ikke likebehandling. Det er ikke likestilling, og det er ikke likeverdig. At de fleste prester jeg kjenner er koselige og trivelige medmennesker er ikke et argument for å gi denne oppgaven til et bestemt trossamfunn.

Christian Lomsdalen
Christian har misforstått blogging, men skriver mye. Stort sett om skole, politikk, religion, eller teknologi. Grunnleggende nerdete, og feminist, ateist, og humanist.
Mine Innfall, Lomsdalen.im