Livssynsbetjeningsmonopolet må bort

Dette debattinnlegget ble trykket i Bergens Tidende 19.08.2019 med samme tittel, "Livssynsbetjeningsmonopolet må bort". Innlegget er en reaksjon etter at Gunnar Ødven sitt leserinnlegg i samme avis hvor han forteller om sin opplevelse av prestetjenesten og hvordan han som innlagt ble plaget av misjonerende gjester og andre på sykehuset han var innlagt på. Historien til Gunnar finner du her.

Gunnar Ødvens historie fra Haraldsplass formidler så tydelig hvorfor det er nødvendig at vi avslutter prestetjenestens monopol på livssynstjenester på norske sykehus.

Den norske kirke har gjennom de ansatte prestene på norske sykehus og sykehjem nær sagt monopol på livssynsbetjening i disse institusjonene. På tross av at nesten halvparten av den norske befolkningen ikke har en gudstro og at svært få benytter seg av Den norske kirkes tjenester i hverdagen. Dette skaper en situasjon hvor brukere av disse tjenestene som ikke oppfatter prester som en naturlig eller riktig samtalepartner er nødt til å belage seg på at frivillige krefter fra forskjellige tros- og livssynssamfunn skal tilkalles om de ønsker en slik samtalepartner. Det er derfor nødvendig at den norske stat og norske kommuner gjennom sine institusjoner løser opp i dette monopolet. Det må skje gjennom at flere sykehus, sykehjem og andre offentlige institusjoner ansetter samtalepartnere og livssynsbetjening fra andre tros- og livssynssamfunn slik at disse tjenestene i større grad reflekterer befolkningen den skal betjene.

Dette har vært testet ut ved blant annet St. Olav i Trondheim hvor det som en vikar for en prest i prestetjenesten ble ansatt en humanistisk samtalepartner på sykehuset. Erfaringene derfra viser at det både er mulig og at det er stor etterspørsel etter slike tjenester. Ledelsen ved prestetjenesten ved St. Olav er også helt tydelig på at det er nødvendig med fast ansatte samtalepartnere fra tros- og livssynssamfunn fremfor dagens ordning med tilkalling av frivillige ressurser.

Samtidig er det viktig at norske sykehus og sykehjem har en forståelse for at de driver en offentlig, ikke-religiøs, virksomhet som skal favne alle. Da er det ikke gitt at søndagshilsener fra prestetjenesten utdelt til alle de innlagte er innenfor. For at samfunnet i størst mulig grad skal være livssynsåpent så må de tjenestene vi borgerne får fra staten i størst mulig grad være livssynsnøytrale. Bare det kan sørge for at alle innbyggerne stiller livssynsmessig likt i møtet med disse tjenestene. Det kan også bety at det må tydeliggjøres for de besøkende på slike institusjoner at de innlagte ikke er misjonsgrunn. Hendelsene Gunnar Ødven beretter om kan tyde på at de innlagte på Haraldsplass oppfattes som nettopp det.

Et livssynsåpent samfunn krever derfor at regjeringen og kommunene må sørge for at offentlige tjenester tar hensyn til at en økende andel innbyggere i Norge ikke lengre har noen gudstro eller tilhørighet til Den norske kirke. Det krever også at Sykehus og andre offentlige institusjoner endrer prestetjenestene sine til å favne om flere tros- og livssynssamfunn for å sikre inkluderende livssynsbetjening for alle.

Christian Lomsdalen
Christian har misforstått blogging, men skriver mye. Stort sett om skole, politikk, religion, eller teknologi. Grunnleggende nerdete, og feminist, ateist, og humanist.
Mine Innfall, Lomsdalen.im