Ingen skal være alene på veien ut

Dette debattinnlegget ble trykket i Bergens Tidende 17.02.2019 under tittelen "Ingen skal være alene på veien ut". Teksten er skrevet sammen med sokneprest Kjersti Gautestad Norheim.

I høst ytret Konkurransetilsynets direktør, Lars Sørgard, et ønske om at nye aktører skulle utfordre de etablerte gravferdselsbyråene på pris. Men er det likegyldig hva man kutter i kampen om å få ned kostnadsnivået knyttet til gravferder?

Utgangspunktet var at et gravferdsbyrå skulle basere seg på samme forretningsidé som frisørkjeden Cutters, og tilby rimelige tjenester til stykkpris. Gravferdene deles i den forbindelse inn i to kategorier: gravferd med seremoni og gravferd uten seremoni. Flere gravferdsbyråer markedsfører nå gravferder innenfor disse to kategoriene, og kostnadsforskjellene mellom dem er store, minimum 20.000 kroner.

Større åpenhet om kostnadsnivået for gravferder og hva som påvirker sluttprisen, er positivt. Det gjør at familier og etterlatte i større grad kan ta gode og informerte valg. For det er ikke å stikke under en stol at pris er en stor faktor.

Men selv om det i enkelte tilfeller vil være gode grunner til at gravferdsseremonien utelates, utfordrer det oss som samfunn dersom det blir hovedregelen. Så godt som alle kulturer har ritualer for å markere store overganger i livet.

Ritualer skaper rom for å markere store overganger i livet, både offentlig og personlig; å vise frem glede, stolthet, sorg, eller tap. Slik er ritualene med på å skape en felles plattform for oss både som enkeltindivider og som samfunn. De er et rammeverk som kan gi oss hjelp til å håndtere livets store overganger. Og dersom seremonier knyttet til livets overganger velges bort, mister vi noe av det som knytter oss sammen som samfunn.

I et samfunn hvor døden i stadig større grad er blitt institusjonalisert og fremmed, er det ekstra viktig å tenke over hva vi mister om ritualene knyttet til døden svekkes. Vi mister et felles rom for avskjed, takk, og for sorg. Vi mennesker har både som individ og som fellesskap et behov for å kunne ta avskjed. Når vi samles til gravferd, er det for å høre den avdødes livshistorie, for å minnes og for å stå sammen i sorgen. Vi står i fare for at dette går tapt dersom seremonier og ritualer knyttet til døden svekkes eller forsvinner.

Dersom årsakene for dette er økonomiske, frykter vi at vi kan få noen utilsiktede konsekvenser. Dette har også en velferdspolitisk side. Dersom gravferder uten seremoni i samfunnets øyne likestilles med dem med seremoni, er det da grunnlag for at staten ved NAV støtter gravferder med seremoni slik de gjør i dag? For mange er støtte fra NAV det som gjør en gravferdsseremoni mulig. Hvis ordningen svekkes eller fjernes, frykter vi at de svakeste rammes.

«Man skal ikke være alene på veien ut. Det skal man bare ikke være», sa den norske musikeren og skribenten Kristopher Schau etter å ha besøkt kommunale gravferder. Gravferder hvor det ikke var andre til stede enn ham selv, presten og kanskje en gravferdsagent.

Ritualer er viktige som hjelp for å nærme oss de store overgangene i livet, og ikke minst for å nærme oss døden. Selv om seremoniene og ritualene vil ha ulikt innhold og varierer i form, kan de være med på å gi oss – både som enkeltindivider og samfunn – et felles rom for å takke, sørge og for å ta avskjed, og på den måten også være en viktig samfunnskonstituerende faktor.

For ingen skal være alene på veien ut.

Christian Lomsdalen
Christian har misforstått blogging, men skriver mye. Stort sett om skole, politikk, religion, eller teknologi. Grunnleggende nerdete, og feminist, ateist, og humanist.
Mine Innfall, Lomsdalen.im