Kirkeasyl, en nødvendig sikkerhetsventil

Dette debattinnlegget ble publisert på Fri Tanke 26.03.2018 under tittelen "Kirkeasyl, en nødvendig sikkerhetsventil".

Fritanke.no har spurt styreleder i Human-Etisk Forbund, Tom Hedalen, og en rekke av forbundets fylkesledere om de støtter kirkeasylordningen som har kommet i fokus etter at politiet hentet ut en afghansk familie fra en frikirke i Fitjar i Hordaland. Et flertall av de spurte tar til ordet for at denne ordningen bør avvikles. Jeg er ikke uenig, men jeg tror at vi må tenke oss om én gang til før vi gir et endelig svar i en sak som denne.

Mitt utgangspunkt er at respekten for kirkeasylet ikke bør fjernes på det nåværende tidspunktet. Dette er begrunnet i det jeg ser på som problematiske sider ved den norske behandlingen av enkeltskjebnene som kommer til Norge for å søke trygghet – fordi systemet ikke fungerer.

Derfor mener jeg at Human-Etisk Forbund bør avstå fra å jobbe mot, eller argumentere mot, den sivile ulydigheten som kirkeasylordningen innebærer, av hensyn til menneskene det dreier seg om. Som humanister anser vi oss som en del av det store fellesskapet og vi har ansvar for våre medmennesker, også der hvor rettstaten feiler.

Gjentatte ganger har vi sett saker som viser at UDI ikke har tilstrekkelig kompetanse om menneskene de skal avgjøre skjebnen til, eller om grunnlaget for disse menneskenes bønn om beskyttelse. Dette ser vi når UDI ikke vet at kristendommen anser 25. desember for å være Jesus’ fødselsdag, og når homofile asylsøkere på mystisk vis må bevise eller sannsynliggjøre at de er homofile. Vi ser det når homofile ikke blir trodd på at de er homofile fordi de ikke oppfyller stereotypien for hvordan homofile skal oppføre seg, eller fordi de oppfyller stereotypiene i for stor grad. Vi ser det i behandlingen av «oktoberbarna» og andre mindreårige asylsøkere, som får midlertidig beskyttelse frem til de er 18 år, og hvor livene deres blir satt permanent «på vent», en praksis Barneombudet advarer tydelig mot.

Dette ser vi også fra andre land. Storbritannia ville for eksempel ikke anerkjenne at en pakistansk mann var humanist fordi han kunne for lite om gresk filosofi. Sverige har krevd mange av de samme svarene som biskop emeritus Tor Berger Jørgensen har kritisert norske myndigheter for å kreve. På tross av at vi vet fra «The Freedom of Thought report» at Pakistan langt ifra er det hyggeligste landet å være ateist eller humanist i, og at Iran grovt forfølger de som forlater islam.

Det som øker alvorlighetsgraden i alle disse tilfellene er at vi ser at norske myndigheter sender asylsøkere, også i disse kategoriene, tilbake til land og regimer som er langt fra trygge, selv for de som ikke har tilleggsbelastningen å være ung og uten familie, LGBTIQA+-person, eller konvertitt. At vi returnerer mennesker til internflukt og til land som Eritrea eller Afghanistan, er i seg selv hårreisende. Dette burde vi ikke kunne stå inne for som humanister.

Både ut i fra et likebehandlingsperspektiv og et juridisk perspektiv er det soleklart at kirkeasylordningen som vi tradisjonelt har hatt, og som ble formulert og formalisert av Grete Faremo i 1994 og av Dagfinn Høybråten i 1999, er uheldig. Det er dypt problematisk om det skal finnes lommer i det norske samfunnet hvor norsk lov ikke skal gjelde eller ikke skal effektueres. Dette har Mellomkirkelig Råd selv problematisert i en uttalelse fra 2014.

Rådet kom likevel frem til at «kirkeasylet eksisterer derfor i et spenn mellom statsmakten, som ikke fullbyrder sitt vedtak om utsendelse ved å hente personer ut av kirka – og kirkene, som ikke vil be politiet om å hente ut de samme personene». Derimot er ikke ordningen knyttet til hellighet eller det hellige rom, siden det ikke er et begrep som sådan i norsk juridisk praksis, men knyttet til en respekt for trossamfunnet. Dette er igjen med på å gjøre ordningen mer problematisk, ettersom ordningen ser ut til å være forstått som en kirkelig ordning, hvor det er mulig å søke tilflukt i bygningene til forskjellige kristne trossamfunn og retninger, men ikke hos «oss andre» – enten vi andre er muslimer, hinduister, bahaier eller humanister.

Vi, som «de andre», bør kunne forvente at også våre lokaler, som tros- og livssynssamfunn, respekteres på lik linje med kirkenes lokaler – om noen skulle velge å be om en trygg havn hos oss, og vi skulle velge å akseptere det. Tom Hedalen trekker frem nettopp dette som en merkelighet hvis vi skal følge vårt vanlige likebehandlingsprinsipp.

Jeg vil hevde, på tross av at ordningen i seg selv nok ikke burde eksistere, så bør vi vurdere muligheten seriøst: Om det kommer en henvendelse fra noen som søker tilflukt i en av Human-Etisk Forbunds lokaler, bør vi vurdere det. Dette må også innebære at vi krever respekt for avgjørelsen fra politiets side. Nettopp fordi det handler om humanismens grunnprinsipper, om likebehandling, medmenneskelighet, og vern der hvor rettstaten feiler.

Frem til vi kan se at vi behandler mennesker med beskyttelsesbehov på en god måte; til vi ikke lenger sender mennesker tilbake til utrygge områder; og til vi er sikre på at UNE og UDI forstår problematikken som konvertitter og LGBTIQA+-personer står ovenfor, er jeg ikke villig til å være prinsipiell i denne saken. Jeg vil heller støtte meg på humanismens medmenneskelighet og omtanke for de som har behov for det. For meg betyr det at kirkeasylordningen fremdeles er nødvendig som en sikkerhetsventil, dessverre.

Christian Lomsdalen
Christian har misforstått blogging, men skriver mye. Stort sett om skole, politikk, religion, eller teknologi. Grunnleggende nerdete, og feminist, ateist, og humanist.
Mine Innfall, Lomsdalen.im