Frykten for yoga

Dette debattinnlegget ble publisert av Fritanke 21.02.2017 under tittelen "- Som motstander av religiøs forkynnelse i skolen forstår jeg frykten for yoga". Det ble også trykket i Vårt Land under tittelen "Majoritetens blindsone".

Det er lett å latterliggjøre sørlandspolitikere og vestlandspastorer som kjemper mot yoga i skolen, kommunen og blant kristne. Klarer vi å se hvorfor latterliggjøringen er problematisk?

Det er kanskje ikke så rart at det vekker oppmerksomhet når vestlendinger og sørlendinger klager over at det gjennomføres yoga i norsk skole og blant norske kristne. For hva er vel mer latterlig enn en pastor eller politiker som er redd for yoga? Det er ikke første gang yoga i skolen problematiseres. Det skjer ved ujevne mellomrom, og det vekker stort sett muntre, sjokkerte eller latterliggjørende reaksjoner, særlig i kommentarfeltene på Facebook og i avisene. Også fra humanister og skolegudstjenestemotstandere.

Kompatibel med yoga
Den siste måneden er det særlig i avisen Sunnhordland at debatten har gått, etter at pastor Jens Thoresen advarte kristne mot å delta i yoga som treningsform. Både han og lærer Eivind Gjerde har trukket frem yogaens religiøse opprinnelse i og betydning innen hinduismen og buddhismen som en begrunnelse for at en ved å praktisere yoga er med på å praktisere en annen religion enn kristendommen. Selv om det kanskje ikke har vært intensjonen. Dette har blitt møtt med protester fra Solfrid Hellesøy Sigveland, som sitter i soknerådet til Kvinnherad kyrkje, og buddhisten Jeshua Sirisai Skaale, som begge hevder at kristendommen er kompatibel med både meditasjon og yoga.

På tross av disses iherdig innsats i avisen Sunnhordland, er det fremskrittspartipolitikeren Oddvar Østreim fra Froland som har vekket den nasjonale oppmerksomheten denne gangen. I et kommunestyremøte hevdet han at yoga i skolen, og i kommunale institusjoner, var i strid med Grunnloven. Sammen med påstander om at yoga i skolen truer den kristne kulturarven, er det kanskje ikke så rart at det avstedkommer reaksjoner av den lattermilde sorten. For oss som kjemper mot forkynnelse og religionsutøvelse i norsk skole er det likevel på plass med en liten tenkepause før vi trekker altfor mye på smilebåndet, eller latterliggjør slik motstand.

Overrasket over religiøse referanser
Det kan være lett å anse yoga som helt vanlig trening, som en slags inspirerende bøy og tøy for voksne kvinner; som bare enda en måte å få seg et mentalt pusterom i hverdagen; eller som en slags religionsnøytral form for meditasjon. Det er likevel ingen tvil om at yoga historisk er knyttet til religiøs praksis, men det gjelder også i vår tid. En del yogatrenere/-lærere praktiserer yoga uten nevneverdige referanser til religiøs praksis, tankesett eller lære, men dette er nok likevel ikke hovedregelen. Jeg deltar tidvis på yogatimer på mitt lokale treningssenter, et helt vanlig treningssenter i Bergen. Jeg ble i starten overrasket over hvor mange referanser det var til religiøs lære og praksis - og til New Age og det alternative. På tross av utallige påstander om at bekymringer sitter i hoftene og beskjeder om å «kjenne på energiene», har det fungert helt greit med min nåværende yogalærer, som tross alt holder det på et ganske moderat nivå. Så lenge jeg tuner ut slike påstander og utsagn. Mer utfordrende har det vært de gangene det har vært en vikar med et mer fargerikt religiøst eller alternativt språk.

Uansett som yogaen i skolen er en del av kroppsøvingsfaget eller religionsfaget, er det rimelig å anta at det ikke er den mest religiøse varianten som blir praktisert. Likevel er det ikke hvorvidt yogaen faktisk inneholder religionsutøvelse eller ikke, som er viktig i en skolesammenheng. For akkurat som med skolegudstjenester, er det den subjektive opplevelsen av at dette er forkynnelse, religiøs praksis eller i strid med ens religiøse eller filosofiske overbevisning, som er det viktige. Selv om vi klarer å etablere en skole fri for det som vi alle kan enes om er religionsutøvelse, vil vi nok alltid være et behov for en fritaksparagraf. Fritaksparagrafen beskytter livssynsminoritetene mot aktiviteter i skolen som foreldre og/eller elever opplever som problematiske ut i fra deres eget livssyn - enten majoriteten og praksis er kristen, humanistisk, eller noe helt annet. Det vil alltid være blindsoner hos majoriteten og behov hos medlemmer av nye eller gamle religioner eller livssyn som kommer i konflikt med praksis i skolen. Nettopp derfor trenger vi en fritaksparagraf i skolen - slik vi har i dag - også i fremtiden.

Minoritet og majoritet
Som en forkjemper for en skole uten religionsutøvelse eller forkynnelse møter jeg latterliggjøring; mistanke om skjulte agendaer; og utskjelling for mine standpunkter. Jeg blir spurt om hva som er så skadelig med gudstjeneste, hva jeg er redd for, og jeg blir beskyldt for heller å ville ha islam inn i skolen. Dette kommer fra kristne nordmenn - og det kommer fra ateistiske nordmenn. Mine standpunkt og kampsaker må fremstå som rimelig latterlige, unødvendige og paranoide for dem - akkurat som en frykt for yoga fremstår for mange som ellers kjemper mot religion og forkynnelse i skolen.

Noen ganger er vi som livssynshumanister en minoritet, andre ganger tilhører vi majoriteten i samfunnet. TNS Gallups befolkningsundersøkelse på vegne av Human-Etisk Forbund fra 2016 forteller oss at vi stadig oftere vil være en del av majoriteten. 50 prosent av befolkningen anser seg selv for å ha et humanistisk livssyn eller et livssyn uten en bestemt gudstro. Dette vil ikke nødvendigvis bety at vi vil være enige, men vi vil oftere befinne oss i flertallet. Da er det viktig at vi ikke tar med oss de uheldige sidene ved å tilhøre flertallet. Det er viktig at også vi kan se bjelken i vårt eget øye.

Christian Lomsdalen
Christian har misforstått blogging, men skriver mye. Stort sett om skole, politikk, religion, eller teknologi. Grunnleggende nerdete, og feminist, ateist, og humanist.
Mine Innfall, Lomsdalen.im