Verden er ikke alltid slik den ser ut fra jusstudiet

Dette debattinnlegget ble publisert hos Bergens Tidende 18.10.2017 under tittelen "Verden er ikke alltid slik den ser ut fra jusstudiet".

Høyres studentforening i Bergen tar til ordet for kutt i sykelønnsordningen. Dette vil ramme sosialt svært skjevt.

I Bergens Tidende 12 oktober tar Carl Christian Grue Solberg i Høyres Studentforening til orde for å kutte i sykelønnsordningen. Slik at man ikke lenger får betalt like mye om man er syk som om man er på jobb. Rent prinsipielt kan jeg forstå argumentasjonen, særlig i sammenheng med fremtidige økonomiske utfordringer. Vi kommer dessverre ikke bort i fra at slike kutt vil ramme svært skjevt. Verden ser ikke alltid ut slik den ser ut fra lesesalen på Dragefjellet.

Jeg skal ikke bruke mye tid på Carl Christians eksempel. Jeg ser at han har fått nok pes for det til at han føler han må avklare dette særskilt på sin vegg på Facebook. Likevel er det ikke til å stikke under en stol at dette viser et særlig pessimistisk syn på mennesker og deres grunner for å melde seg syke til jobben. Jeg vet heller ikke om det er hold i statistikk for å påstå at dette bildet stemmer på det meste av sykefraværet vi ser i Norge.

Det vesentlige i denne sammenhengen drukner gjerne ved siden av slike lettvinte eksempler. Denne ønskede endringen vil ramme svært skjevt i det sosioøkonomiske hierarkiet. Dette vil i særlig grad gå ut over de med lav utdanning, aleneforeldrene, og de som ikke har yrker hvor man kan ta seg hjemmekontor når man egentlig er for syk til å møte på jobb. Mange yrker innen helsesektoren har også begrensninger på oppmøte på nettopp dager hvor man er mindre frisk, av hensyn til pasientene. Vi vet også at svært mange lever allerede fra hånd til munn og vi ser allerede en økning i fattigdomstallene i Norge. Å endre sykelønnsordningen slik Solberg her foreslår vil utelukkende være med på å svekke situasjonen for mennesker som allerede er i en presset økonomisk situasjon.

Det gir ikke bedre helse eller mer verdiskapning av at vi tvinger syke mennesker på jobb. Dette fører derimot ofte til spredning av sykdommen og helsefare for andre, lavere produktivitet når man først er der, eller forsterkning av sykdommen slik at den syke blir borte lenger. Dette øker også stressnivået for arbeidstakeren og kan i seg selv føre til sykdom. Vi ser også at uhelse rammer hardest i de delene av samfunnet som kommer lavt ut i en sosioøkonomisk sammenheng. Økonomisk trygghet er en viktig faktor i det å holde folk friske.

Det er heller ingen hemmelighet at det er en overvekt av kvinner blant de som sliter økonomisk i vårt samfunn, det er også disse som ofte har omsorg for barn ved samlivsbrudd, og det er de som oftest tar ut sykedager når barna er syke, selv i parforhold. I de tilfelle hvor dette ikke kan ”løses” ved hjemmekontor, noe som gjelder for de aller fleste, så vil dette bety at kvinner og barn i større grad enn menn vil rammes av en slik endring i sykelønnsordningen.

For de av oss som har mastergrader og hovedfag så er det oftere slik at vi har mulighet til hjemmekontor og vi har oftere et større økonomisk spillerom, i hvert fall så lenge vi for eksempel ikke er aleneforeldre. Når vi da vet at dette ikke gjelder for de aller fleste så burde det være soleklart at denne endringen vil bli problematisk og primært sett ramme de som allerede har minst. For de aller fleste så utføres jobben nettopp på arbeidsplassen og innenfor arbeidstiden.

Verden ser annerledes ut enn det den ofte gjør når man ser ut av vinduene på jussen. Da må vi huske på at selv om det er behov for innstramminger og regelendringer må vi utforme dem slik at det ikke rammer dem som har minst fra før av.

Christian Lomsdalen
Christian har misforstått blogging, men skriver mye. Stort sett om skole, politikk, religion, eller teknologi. Grunnleggende nerdete, og feminist, ateist, og humanist.
Mine Innfall, Lomsdalen.im