I RLE-faget sto læreren friere

Dette innlegget er et svar til Hareides replikk til Tone Bergli Joner i VG.

Det Hareide er ut til å ”glemme” med RLE-faget er at faget var uten et slikt tidskrav som KRLE-faget har fått. Kompetansemålene la føringen. Det gjør ikke dagens fag.

Knut Arild Hareide har helt rett i sitt påstand 1. juli om at hvis vi ser på kompetansemålene i KRL, RLE, og i KRLE så er de nesten helt like. Det har det heller aldri vært noen tvil om. Kristendommen har hele tiden hatt den største andelen av faget i kompetansemålene, rundt 22,5%. Det er også her det største problemet med KRL og KRLE-fagene ligger – disse fagene satte og setter krav til hvor stor andel av tiden i fagene som skal brukes til kristendom. Henholdsvis 55% og ”cirka halvparten”.

Dette setter ganske kraftige føringer og gir faget en stor slagside. 22,5% av faget skal altså ha rundt 50% av tiden i faget. Det er da åpenbart at det ikke her gis rom for god undervisning om de andre temaene og at lærerens skjønn undergraves og settes til side. Dette vet Hareide, og på tross av dette gjentas strofen om at det ikke var noen endringer i faget i forbindelse med navnebyttene. Hareide påstår også at det hele tiden har vært slik at kristendommen skulle ha halve faget – det stemmer ikke det heller.

Kristendommen skulle ha den kvantitativt største delen av faget. Dette kan ha flere fortolkninger, men en naturlig tolkning i et fag som består av tre deler er at dette betyr at kristendommen skal ha minst 34% av faget. Da får de andre religionene maksimalt 33% til sammen, og filosofi, etikk, mobbing, identitet, seksualitet og mer får da også maksimalt 33% til sammen. En annen tolkning ville være at kristendomsandelen i faget skulle få så mye plass som læreplanmålene tilsier i forhold til antallet læreplanmål på de forskjellige temaene. Dette ville bety at kristendommen skulle ha minst 22,5% av faget – noe som fremdeles ville oppfylt kravet om at ”[k]ristendomskunnskap skal av den grunn ha den kvantitativt største andelen av lærestoffet” slik det står i den gamle læreplanen til faget.

Det er interessant å se at Hareide trekker inn muslimers kamp mot eller mangel på sådan mot KRLE-faget når Joner trekker inn mangfoldet i Norge. Det er nemlig svært få av motstanderne av KRLE-faget som trekker dette inn. Det vi derimot prøver å formidle er at nordmenn som gruppe er blitt stadig mer mangfoldig, og selv uten å trekke inn islam så er det helt uproblematisk å se at nordmenn har en stadig mer mangfoldig flora av livssyn og religioner. Det er ikke lenger slik at vi kan snakke om ”vår religion” eller en ”norsk religion”. Fordi det er så store forskjeller – også om det begrenses til nordmenn med besteforeldre og oldeforeldre født innenfor kongerikets grenser.

Ellers er det verdt å minne Knut Arild Hareide om religionsvitenskapens forfader Max Müller sine ord ”He who knows one, knows none”. Vi trenger gode kunnskaper om mange livssyn, religioner og filosofiske retninger for å kunne forstå, for å kunne begrense fremmedfrykt, og for å kunne lytte med åpenhet.

Christian Lomsdalen
Christian har misforstått blogging, men skriver mye. Stort sett om skole, politikk, religion, eller teknologi. Grunnleggende nerdete, og feminist, ateist, og humanist.
Mine Innfall, Lomsdalen.im