Sekulære institusjoner er nødvendig for det livssynsåpne samfunn

Dette debattinnlegget ble publisert hos Bergens Tidende 19.12.2016 med tittelen "Trosfrihet for alle".

Det er når vi sikrer at våre felles institusjoner er sekulære at vi åpner opp for det livssynsåpne samfunnet. Det er bare da vi kan garantere trosfrihet for alle.

Det livssynsåpne samfunnet er et samfunn som tar vare på enkeltmenneskets menneskerettigheter gjennom å ha god plass til trosfriheten. Det skal være rom for å be, tilbe og praktisere sin religion, også ute i samfunnets fellesarenaer. Samtidig så er det viktig at det offentlige ikke praktiserer eller favoriserer en religion eller et livssyn.

Det offentlige (rom)
Når vi åpner opp for det livssynsåpne samfunnet og at samfunnets fellesarenaer skal ha en åpenhet for tro og livssynsutøvelse så er det gjennom at vi har sekulære eller tros- og livssynsnøytrale offentlige institusjoner at det best blir tilrettelagt for dette. Gjennom at de offentlige institusjonene, det offentlige, forholder seg nøytral eller avstår fra å ta et valg om en preferert religion. Da får vi alle får like muligheter og lik anseelse i institusjonenes øyne, uavhengig av hvilken tro eller hvilket livssyn vi har. Derfor er det imperativt at viktige fellesarenaer forholder seg til dette prinsippet – at skoler, fengsler, militæret eller Stortinget ikke prioriterer en religion foran andre religioner. Så selv om vi som privatpersoner ikke skal være livssynsnøytrale og at vi som profesjonelle utøvere tar med oss vårt livssyn inn i det vi driver med så skal utøvelsen av våre profesjoner og virksomheten til det offentlige allikevel være preget av livssynsnøytralitet. Det er dette som gir, og skaper, det livssynsåpne samfunnet, og som åpner opp for at vi alle kan delta på like fot og med mulighet for å få lik respekt.

For å skape samhold og et godt læringsmiljø i skolene så må alle elevene føle at de er en del av det store felles prosjektet. Gjennom å dele opp elevene etter trostilhørighet slik skolegudstjenestene i praksis gjør svekker en nettopp dette prosjektet og dermed også det livssynsåpne samfunnet. Særlig på små steder hvor det er sterke tradisjoner for å tilhøre svært aktive trossamfunn eller menigheter blir dette ekstra problematisk. Det er der det gjør vondt å stikke seg frem. Det er nettopp der det trengs at institusjonene likebehandler og unngår oppdeling og stigmatisering. Dagens ordning med skolegudstjenester sørger ikke for dette.

Vi ser det samme i fengslene – hvor det tillates at de fangene som ikke vil delta på gudstjeneste blir holdt innelåst på cellene sine på det som egentlig er fritiden til de innsatte. Ikke fordi de har oppført seg dårlig, men fordi de ikke har lyst til å bli med på gudstjeneste. Da havner du som innsatt automatisk i en mindre likeverdig posisjon i forhold til de som da får brukt fritiden sin slik de ønsker – til religionsutøvelse av majoritetsreligionen.

Majoritetsblindhet
Selv om det livssynsåpne samfunnet skal være åpent for at befolkningen skal kunne praktisere sin tro eller livssyn i det offentlige rom så betyr ikke det at vi skal bli utsatt for forkynnelse eller praktisering av religion i regi av det offentlige. Den majoritetsblindheten som i seg selv gjør at vi fortsetter å ha forkynnende fellesinstitusjoner fra det offentlige gjør at vi ikke ser at det er en kvalitativ forskjell mellom å delta i en skolegudstjeneste og det å overvære en bønneseanse i en moske. Det er dette som gjør det mulig å si at det er et likeverdig tilbud når man har kontaktpersoner i de fleste trossamfunn på et sykehus eller sykehjem mens man har ansatt prester fra Den norske kirke i samme institusjon.

Sekularitet i mange varianter
Det er ikke slik at alle former for sekulære offentlige institusjoner behøver å kopiere den franske sekularismen, med forbud mot religiøse symboler og hvor man må skjule sine religiøse tanker og tro. Det er ikke dette som etterspørres når man ber om det livssynsåpne samfunnet basert på sekulære institusjoner. Det som etterspørres er at det offentlige rom sikres av at det offentlige er sekulært. Hvor sekulære institusjoner selv ikke forskjellsbehandler tros- eller livssynssamfunn, eller mennesker med forskjellig tro eller livssyn. Hvor brukerne derimot kan ha sin tro eller sitt livssyn i fred og fordragelighet sammen med de andre brukerne av institusjonene. Enten dette betyr at vi må akseptere at det er menighetsprestene som besøker sykehjemmene, at Stortinget ikke har egen prest, at Jens og Carlos bærer kors, at Mathilde har hijab, at Nora ber i noen friminutt på skolen, at Ahmed er litt trøtt under ramadan, at Fredrik bloter jol, at Ida ikke drikker alkohol, eller at Daniel ikke kan være med å feire bursdager.

Det er når de offentlige institusjonene er sekulære at vi som borgere kan leve i et livssynsåpent samfunn med vår tro og vår filosofiske overbevisning – ikke når det offentlige forskjellsbehandler på religiøst grunnlag slik det skjer i mange offentlige institusjoner i dag.

Christian Lomsdalen
Christian har misforstått blogging, men skriver mye. Stort sett om skole, politikk, religion, eller teknologi. Grunnleggende nerdete, og feminist, ateist, og humanist.
Mine Innfall, Lomsdalen.im