Sekulære institusjoner – en forutsetning for det livssynsåpne samfunn

Dette debattinnlegget ble publisert av Agenda Magasin 26.11.2016 med tittelen "Skolegudstjenester er forskjellsbehandling". Dette var et svar på Trond Bakkevigs kommentar samme sted.

Det er gjennom at vi sikrer at våre felles institusjoner er sekulære at vi åpner opp for trosfrihet og det livssynsåpne samfunnet. Da må vi ikke gå oss bort på veien gjennom å blande personlig livssynsnøytralitet og det offentliges livssynsnøytralitet.

Det offentlige eller det offentlige rom
Det er når vi skal definere religionens rolle i samfunnet at vi virkelig trenger å ha tungen rett i munnen, for det er mange begreper som er like, nesten like, eller har flere betydninger. Det er i disse sammenhengene viktig at vi skiller mellom begrepene det offentlige, det offentlige rom eller samfunnet, og forskjellige former for sekularitet. Dette ser det dessverre ut til at Trond Bakkevig er litt uklar på når han skriver om skolegudstjenestetematikken i Agenda Magasin 25. november. Med unntak av små grupper i utkanten av diskusjonen så er det nok en gjengs oppfatning om at Trond Bakkevig og Stålsettutvalget har rett – at det er et livssynsåpent samfunn vi trenger. Et samfunn som tar vare på enkeltmenneskets menneskerettigheter gjennom å ha god plass til trosfriheten. Det skal være rom for å be, tilbe og praktisere sin religion, også ute i samfunnets fellesarenaer.

Allikevel er det her vi er nødt til å ha tungen rett i munnen, for selv om samfunnets fellesarenaer skal ha en åpenhet for dette så blir dette best tilrettelagt for om de offentlige institusjonene, det offentlige, forholder seg nøytral eller avstår fra å ta et valg om en preferert religion. Gjennom at vi alle får like muligheter og lik anseelse i institusjonenes øyne, uavhengig av hvilken tro eller hvilket livssyn vi har, så får vi et mest mulig livssynsåpent samfunn. Derfor er det imperativt at viktige fellesarenaer forholder seg til dette prinsippet – at skolene ikke prioriterer en religion foran andre religioner. Så selv om vi som privatpersoner ikke skal være livssynsnøytrale og at vi som profesjonelle utøvere tar med oss vårt livssyn inn i det vi driver med så skal utøvelsen av våre profesjoner og virksomheten til det offentlige allikevel være preget av livssynsnøytralitet. Det er dette som gir, og skaper, det livssynsåpne samfunnet, og som åpner opp for at vi alle kan delta på like fot og med mulighet for å få lik respekt.

I eksempelet med skoler og skolegudstjenester så må alle elevene føle at de er en del av det store felles prosjektet. Gjennom å dele opp elevene etter trostilhørighet slik skolegudstjenestene i praksis gjør svekker en nettopp det livssynsåpne samfunnet. Særlig på små steder hvor det er sterke tradisjoner for å tilhøre svært aktive trossamfunn eller menigheter blir dette ekstra problematisk. Det er der det gjør vondt å stikke seg frem. Det er nettopp der det trengs at institusjonene likebehandler og unngår oppdeling og stigmatisering. Dagens ordning med skolegudstjenester sørger ikke for dette.

Overvære eller deltagelse
Trond Bakkevig skriver blant annet i teksten sin at ”[j]eg skulle ønske elever også blir invitert til å overvære bønnestunder i moskeene”. Det er jeg helt enig med han i, men allikevel ligger det her en substansiell kvalitetsforskjell – skolegudstjenestene er deltagelse, ikke overværing. Dette går rett til kjernen i problemet. Den majoritetsblindheten som i seg selv gjør at vi fortsetter å ha forkynnende fellesinstitusjoner fra det offentlige gjør at vi ikke ser at det er en kvalitativ forskjell mellom å delta i en skolegudstjeneste og det å overvære en bønneseanse i en moske. Hvis vi skulle snakke om god mangfoldstrening så skulle elevene ikke bare overvære bønneseansen, de skulle også vært med i bønnen. Da skulle vi også vært deltagere på møter hos Jehovas Vitner, i offerritualer i hindutemplene, i roseutdeling på humanistiske navnefester eller konfirmasjoner, blotet til de norrøne gudene, og så videre. Dette ville vært mangfoldstrening og likebehandling. For skolegudstjenestene er ikke bare tilstedeværelse – det sosiale presset, skolesituasjonen, og det at man har øvd inn ting på forhånd gjør at det blir et sosialt og et formelt press om å delta i ritualene i kirken. Noe som er kvalitativt forskjellig fra situasjonen om man bare overværer noe i moskeen, tempelet eller Grieghallen.

Mangfoldstreningens praktiske problemer
I utgangspunktet er jeg allikevel positiv til besøke forskjellige religioner og livsyns lokaler for å se, titte og ha ikke-forkynnende undervisningsopplegg, uten seremonielt opplegg. På tross av dette er det et punkt som ingen klarer å svare på – hvordan skal dette foregå i praksis. Det er greit nok at vi kan få imamer, prester, brahminer eller forstandere til å fortelle om et religiøst samfunn eller en livssynsgruppe og deres ritualer eller hellige dager. Det klarer vi stort sett fin. Problemet er mer, hvordan skal vi få elevene til å få til logistikken? Dette blir kun fromme ønsker så lenge det faktisk ikke er en praktisk nærhet til tros- og livssynssamfunn utenfor den norske kirke utenfor de store byene. Det er i liten grad mulig å få til at elevene besøker verken templer, moskeer eller synagoger. Da blir det veldig lite reelt når Trond Bakkevig kaller skolegudstjenester for mangfoldstrening – Den norske kirke blir fort den eneste religionen eller religiøse retningen innenfor denne religionen som blir besøkt.

Sekularitet i mange varianter
Det er ikke slik at alle former for sekulære offentlige institusjoner behøver å kopiere den franske sekularismen, med forbud mot religiøse symboler og hvor man må skjule sine religiøse tanker og tro. Det er ikke dette som etterspørres. Det som etterspørres er sekulære institusjoner hvor institusjonene selv ikke forskjellsbehandler trossamfunn eller livssynssamfunn. Hvor brukerne derimot kan ha sin tro eller sitt livssyn i fred og fordragelighet sammen med de andre brukerne av institusjonene. Enten dette betyr at vi må akseptere at Jens og Carlos bærer kors, at Mathilde har hijab, at Nora ber i noen friminutt, at Ahmed er litt trøtt under ramadan, eller at Daniel ikke kan være med å feire bursdager.

Det er når de offentlige institusjonene er sekulære at vi som borgere kan leve i et livssynsåpent samfunn med vår tro og vår filosofiske overbevisning – ikke når det offentlige forskjellsbehandler på religiøst grunnlag slik det skjer med blant annet gudstjenester i skoletiden i dag.

Christian Lomsdalen
Christian har misforstått blogging, men skriver mye. Stort sett om skole, politikk, religion, eller teknologi. Grunnleggende nerdete, og feminist, ateist, og humanist.
Mine Innfall, Lomsdalen.im