En kamp for likebehandling

Dette debattinnlegget ble trykket i Dagen 28.10.2016 med samme tittel.

Terje Berentsen viser manglende kontroll på regelverket som eksisterer for gudstjenester i skoletiden. Da er det ikke rart at han hevder at det er «de andre» som skal lage alternativer til skolegudstjenestene, og ikke skolen. Dette er altså feil.

Opplæringslovens formålsparagraf (§1-1) danner grunnlaget for hvorfor det er lov å ha gudstjenester i skoletiden. Uten at denne krever at skolegudstjenester skal forekomme. Formålsparagrafen krever også at elevene skal få en forståelse for likestilling, vitenskapelig tenkemåte og et sett med verdier, inkludert likeverd og det å kunne tenke kritisk.

Vi har også «fritaksparagrafen» (§2-3a) som Berentsen også trekker frem, og vi har «KRLE-paragrafen» (§2-4). Men dette er ikke det hele bildet. Det er nemlig her Berentsen får problemer med sin tolkning når han hevder at loven krever at det skal være avmelding til skolegudstjenester og at det ikke er noe som tilsier at det er skolen som skal lage det alternativet opplegget. Dette er nemlig ikke de eneste kildene vi har til hva som er riktig for skolene å gjøre. Utdanningsdirektoratet har med bakgrunn i lov, forskrift og gjeldende rundskriv utarbeidet regelverket for gudstjenester i skoletiden som man finner på Utdanningsdirektoratets hjemmesider. Dette er det håndfaste og konkrete som skolene har å forholde seg til hvis de skal ha gudstjenester i skoletiden. Dette regelverket sier klart og tydelig at skolen «må tilby ikke-diskriminerende fritaksordninger gjennom likeverdige alternative tilbud for de som melder om fritak». De skriver også at det bør være aktiv påmelding til begge tilbudene for å sikre likebehandling.

Det er altså enighet i Skole-Norge om at det er skolene som skal stå for det alternative tilbudet. Det kommer kun få protester mot dette og de kommer stort sett fra mennesker som ikke har noen tilknytning til eller kjennskap til skolens drift, prinsipper og regelverk. Det er med andre ord ikke slik at vi prøver å krangle oss til en ny praksis som vil forandre lovverket - vi jobber med å få skolene til å respektere den praksis som allerede er en del av skolens lovog regelverk. Hvis vi skal komme tilbake til den KRLE-paragrafen så sier den at undervisningen skal «presentere ulike verdsreligionar og livssyn på ein objektiv, kritisk og pluralistisk måte». Den sier også at vi skal undervise etter de samme pedagogiske prinsippene for alle temaene. Det er med andre ord jobben min å undervise temaene med et kritisk blikk og ut i fra et pluralistisk perspektiv. Trosopplæringen er det kirken og foreldrene som skal stå for. Jeg skal gi elevene kunnskaper om alle religionene som er tatt med i faget - det inkluderer også å sette spørsmålstegn ved forskjellige sider ved disse trossamfunnenes og livssynssamfunnenes lære - uavhengig av om det er Human-Etisk Forbund, islam eller kristendommen som er temaet for timen. Enten det dreier seg om menneskets universelle menneskerettigheter, bibelens historie, eller Muhammeds liv og levned. Kristendommen kan ikke få en særposisjon i så måte. Det er foreldrenes oppgave å stå for trosopplæringen av sine barne, Berentsen, og som bestefar kan det bli din oppgave også, akkurat som det kan bli kirkens oppgave hvis foreldrene vil det. Skolen gi kunnskaper om religion, og skolen skal likebehandle religionene i skolen for å hindre forskjellsbehandling. Da må praksis være forankra i menneskerettighetene slik formålsparagrafen krever.

Christian Lomsdalen
Christian har misforstått blogging, men skriver mye. Stort sett om skole, politikk, religion, eller teknologi. Grunnleggende nerdete, og feminist, ateist, og humanist.
Mine Innfall, Lomsdalen.im