Kan vi nå etablere at gudstjenestene er foreldrenes ansvar?

Dette debattinnlegget ble trykket i Dagen 19.09.2016 med samme tittel. Den ble publisert online 22.09.

Det er en del ting jeg vil ha inn i skolen, og det er mange ting vi som samfunn vi vil ha inn i skolen. Å ta med kristne elever på gudstjeneste bør derimot være foreldrenes ansvar – ikke fellesskolens.

Å gå til gudstjeneste før jul eller skoleslutt i regi av skolen er for mange symbolet på at julen eller sommerferien nærmer seg. For andre så vitner dette om noe helt annet, noe langt mindre koselig – det vitner heller om sosial tvang, stigmatisering eller direkte press om å være med på en handling man ikke ønsker å være en del av. Eller alternative opplegg som er langt under pari, enten det er fjerning av tyggis, matematikkundervisning, eller måltidsforberedelse for elevene som er i kirken.

Norge ser langt annerledes ut nå enn når gudstjenester i skoletiden ble innført – blant annet har vi fått lov til å opprette kristne trossamfunn utenfor den norske kirke og vi har fått religionsfrihet og menneskerettigheter. Klare utviklingstrekk som burde fortelle oss i hvert fall en ting, at religiøse seremonier i tilknytning til en menighet eller en religion ikke lenger har noen plass i en felles skole for alle elevene. Ikke når disse elevene tilhører mange forskjellige religioner, livssyn, og bakgrunner.

Skolen skal være en samlende enhet for alle elevene, hvor elevene skal føle at tilhørighet, likeverd og oppleve likebehandling. At de ikke diskrimineres, stigmatiseres eller plasseres i utenfor ”det gode selskap” er en viktig del av dette. Når skolene setter en menighet innenfor en av religionene som norm, som det normale, så sender det et viktig signal til elevene – om at det å være norsk og normal innebærer å være kristen. Hvis ikke man er kristen så ”når man ikke opp”. Man er ikke norsk.

Å oppdra mine barn i en humanetisk tradisjon og å ta de med på aktiviteter i regi av humanetisk forbund regner jeg som en av mine oppgaver som oppdrager med dette livssynet. En oppdragelse som også innebærer friheten til å velge selv, å være med på blant annet gudstjenester, kunnskap om mange religioner og livssyn, og så videre. Dette burde være en like obligatorisk del av barneoppdragelsen til barna til de som i dag argumenterer for gudstjenester i skoletiden. Kirken har åpent over 1400 steder hver eneste søndag, 52 uker i året, og gjerne mer også. Det er ikke mangel på mulighet for kristne foreldre å oppdra barna sine i sin tro – de kan ikke forvente at skolen skal stå for denne oppdragelsen og for kirkebesøkene knyttet til denne oppdragelsen.

Skolene er til for å spre kunnskap, også kunnskaper om religioner, inkludert kristendommen, men dette tilsier ikke at skolene skal stå for 10 prosent av kirkens årlige besøk slik de gjør i dag. I en fellesskole er det slik at foreldrene selv må sørge for konfesjonskunnskapen – da må de selv stå for gudstjenestebesøkene.

Christian Lomsdalen
Christian har misforstått blogging, men skriver mye. Stort sett om skole, politikk, religion, eller teknologi. Grunnleggende nerdete, og feminist, ateist, og humanist.
Mine Innfall, Lomsdalen.im