Frafallet krever seriøse svar, ikke lettvinte løsninger.

Dette debattinnlegget ble publisert på Bergens Tidende 03.06.2016 under tittelen "Frafallet krever seriøse løsninger".

Fraværsgrensen som i går mistet støtte i Stortinget var en slik lettvint løsning. Vi må konsentrere oss om de seriøse løsningene som vil løse problemet på sikt.

Der fraværsgrensen var feil medisin mot det frafallet og den skulken vi ser i den videregående skolen må vi se om vi kan klare å finne frem til den kombinasjonen av medisin som vil klare å løse frafalls- og fraværs-problematikken vi ser i den videregående skolen i dag. Selv mener jeg at dagens mulighet til å sette IV eller ”Ikke vurderingsgrunnlag” på elevene når vi som lærere faktisk mangler dette er en god nok løsning på akkurat dette. Det betyr at vi lærere faktisk har verktøy tilgjengelig for når elevene er borte så mye at det går ut over vår mulighet til å si at de har lært noe eller har den kompetansen som faget etterspør.

Det betyr ikke at det ikke er noe vi må gjøre for å få ned frafallet og fraværet i skolen, for det er det, men løsningene er dessverre både kjedeligere, langsommere og mindre tabloide enn den fraværsgrensen Høyre til nå har frontet. Slik jeg ser det må vi angripe problemstillingen på flere fronter. Dette er et komplekst problem og komplekse problemer har aldri enkle svar. Vi må se både på yrkesfagenes utforming siden det er her frafallet er størst, når vi setter inn innsatsen, andre yrkesgruppers plass i skolen og skolenes finansieringssystem.

Forskningen tilsier at det er nettopp den tidlige innsatsen som vil være det som har mest virkning på å holde folk i skolen. Dette for å sørge for at elevene ikke faller etter de andre, at de klarer å hente inn gapet og sørger for at elevene ikke ender opp med å føle at de er med i en taperfabrikk. Det er også viktig at de elevene som allikevel blir hengende etter får et tilpasset tilbud senere – vi vil nok dessverre aldri klare å få alle til å være med hele veien. Derfor er det viktig at det på mange videregående skoler, ikke bare de få som i dag, blir opprettet såkalte praksisrettede introduksjonsår og at plassene på disse linjene blir tilpasset behovet. Dette er linjer hvor kunnskapshull blir tettet, hvor det foregår arbeidslivstrening og hvor elevene får prøvd seg på arbeidslivet. Dette avrundes med at elevene går ut i arbeid eller at de går over i ordinær videregående opplæring, ut i fra hva som er riktig for eleven.

Det er også viktig at vi styrker helsesøsterordningen og tilgangen på andre yrkesgrupper i skolen rundt omkring i det ganske land. Helsesøstrene i Hordaland opplever at de ikke får gjort jobben sin, elevene opplever alt for ofte at de møter en stengt dør og kommunen har frem til i år ikke brukt alle ekstrabevilgningene på helsesøstre på nettopp dette. Dette er ikke en uvanlig situasjon for Hordaland, dessverre. Det er også viktig at vi trekker inn andre yrkesgrupper som psykologer, miljøarbeidere, sosiallærere og så videre som kan være med å reparere og motvirke der hvor det trengs. Det er nettopp gjennom å fange opp disse elevene og å ha tid til dem at vi kan få dem med oss gjennom skolegangen på en god måte.

Det er hovedsakelig i yrkesfagene vi ser det største frafallet og fraværet. Det betyr at det er særlig her vi må sette inn innsatsen. Dette betyr i hovedsak at vi må se på den teoretiseringen av yrkesfagene som kom inn i yrkesfagene i forbindelse med reform 94. Dette betyr at vi må se om fellesfagene inneholder det de bør og om det er noe vi kan kutte ut eller bytte ut slik at det blir mer praksisrettet og mer bedriftsrettet. Dette vil også være med på å løse lærlingeproblematikken ettersom bedriftene da i større grad får den typen lærlinger de etterspør, noe som løser en av de andre problemene med yrkesfagene – den manglende tilgangen på lærlingeplasser for mange av yrkesfagene, særlig i de tradisjonelle guttelinjene.

Det er også et poeng å se på skolenes finansieringssystem. Slik det er i dag så vil friskolene ikke få utbetalt støtte for elever som i løpet av året har mer enn 20 dagers fravær, og som ikke har en god og dokumentert grunn til å være borte fra skolen eller hvor skolen ikke kan vise at de har forsøkt å hjelpe elevene. En tilsvarende ordning med ris bak speilet finnes ikke for de offentlige skolene. Dette tenker jeg er gode grunner til å vurdere også for de offentlige skolene. Ikke fordi jeg ikke tror at disse ikke bryr seg om elevene, men det skaper et ekstra incentiv for de som det burde være et incentiv for, nemlig skolene.

Det er ikke lett å løse komplekse problemer, da kan vi heller ikke komme opp med lettvinte løsninger. Fraværsgrensen er en slik lettvint løsning, la oss nå komme oss videre og se på de komplekse og utfordrende tiltakene vi faktisk må se på.

Christian Lomsdalen
Christian har misforstått blogging, men skriver mye. Stort sett om skole, politikk, religion, eller teknologi. Grunnleggende nerdete, og feminist, ateist, og humanist.
Mine Innfall, Lomsdalen.im