Min venninne Paula

Dette debattinnlegget ble skrevet i anledning 8. mars, men ble ikke satt på trykk noe sted.

Som gravid 18 åring i et av Latin-Amerikas fattigste land var ikke framtidsutsiktene lysende for Paula. Barnefaren ønsket ikke å ha noe med graviditeten å gjøre og familien hennes hadde lite økonomiske ressurser til å ta seg av enda et barn i familien. Den honduranske velferdsstaten er heller ikke nevneverdig utbygget og Paula sto på bar bakke. I øyeblikket ligger (den meget vanlige) minstelønnen på rundt 2500 kroner i måneden, barnehage koster fort 800 kroner, om barnet ikke trenger ekstra oppfølgning da…

Dette burde hun tenkt på selv sier du kanskje? Du har kanskje rett, om du hadde snakket om norske ungdommer. Ungdommer som i hvert fall får noe seksualundervisning, som har tilgang på gratis og/eller subsidierte prevensjonsmidler. Ungdommer som har tilgang til å kjøpe rimelige kondomer hvor som helst, har tilgang til selvbestemt abort og kan motta gratis helsehjelp. Ungdommer som etter graviditeten er fullført har tilgang på en rekke forskjellige velferdsordninger, enten det er kontantutbetalinger, billige barnehager, eller annet.

I et land som Honduras er virkeligheten annerledes. Kondomene koster relativt mye og har begrenset tilgjengelighet, det er totalforbud mot abort, velferdsordningene eksisterer knapt og seksualundervisning finnes ikke. Det å få barn kan dermed fort ende som en fattigdomsfelle, særlig i situasjoner hvor det bare er den ene forelderen som blir sittende igjen med ansvaret og byrden. Fattigdommen som opprettholdes og skapes på denne måten rammer skjevt i samfunnet. Det er kvinnene og barna som i stor grad blir sittende igjen med regningen. Dette skaper en hengemyr av fattigdom som det er utrolig vanskelig å komme seg ut av.

Operasjon Dagsverk 2015 satte fokus på manglende seksualundervisning og manglende opplysning om seksuelle og reproduktive rettigheter i Argentina, Peru og Chile. Dette er et arbeid som er like viktig i resten av de Latinamerikanske landene. Samtidig er ikke en slik innsats fra norske skoleelever nok. Norske myndigheter med Børge Brende i spissen må i samtaler med de forskjellige landene i regionen ta opp innbyggernes manglende seksuelle og reproduktive rettigheter. Det må også tydeliggjøres for landene at dagens mangel på seksualundervisning og abortlovverk skaper barnefattigdom, manglende likestilling og ødelegger for mulighetene for landenes kvinnelige befolkning.

Når min venninne Paula ble gravid hadde hun bare et valg - livslang fattigdom. Hvis riktige tiltak settes inn vil det kanskje være slik at om noen år når hennes søster, Ana, har fått god seksualundervisning i skolen og hatt tilgang til prevensjonsmidler, så vil kanskje hele situasjonen i større grad kunne unngås. Det vil kanskje også være mulig å gjennomføre svangerskapsavbrudd om Ana selv ønsker dette.

La oss markere 8. mars med et økt fokus på seksuelle og reproduktive rettigheter kvinner i andre land. La oss presse norske myndigheter til å også fokusere på åpning for svangerskapsavbrudd og styrking av innbyggernes seksuelle og reproduktive rettigheter i møtet med land i Latin-Amerika. Børge Brende, kommer du til å hjelpe fremtidige Paula-er?

God 8. mars, gratulerer med dagen!

Christian Lomsdalen
Christian har misforstått blogging, men skriver mye. Stort sett om skole, politikk, religion, eller teknologi. Grunnleggende nerdete, og feminist, ateist, og humanist.
Mine Innfall, Lomsdalen.im