KRLE - illustrerer problemet i norsk skole

Dette debattinnlegget ble sendt inn til Aftenposten i forbindelse med deres kronikkonkurranse om problemer i skolen. Innlegget ble refusert, men er lagt ut her. .

I seg selv er KRLE-saken en ganske liten sak, samtidig så illustrer den de største problemene vi sliter med i norsk skole. Fagkunnskaper ignoreres, endringer skjer uten faglig forankring, og det følger ikke med (nok) ressurser til å gjøre det som det blir bedt om.

Aftenposten har spurt om hva som hindrer den norske skole å bli best mulig. Antagelig hadde de nok håp om at jeg skal være sint på rektoren min, men det har jeg liten grunn til å være. Jeg vil derimot hevde at det er den gjentatte, utidige, og hyppige innblandingen til politikerne som er det største problemet i norsk skole. Her vil jeg anse KRLE-faget som den ypperste illustrasjonen på dette problemet som Storting og Regjering kunne utstyrt oss med.

Den nåværende regjeringen har valgt å innføre KRLE-faget fra og med denne høsten. Dette gjøres uten at det nåværende RLE-faget har blitt evaluert. Til tross for store protester fra kommunene, lærerne, fagmiljøene, og fra store deler av kristen-Norge. Til tross for at dette er endringer som medfører at Norge igjen balanserer på kanten av hva vi kan tillate oss i forhold til den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Til tross for at de ikke klarer å bli enige med seg selv om dette er kjempeviktige endringer eller egentlig uviktige endringer som vi ikke egentlig burde bry oss så mye om.

Dette er dessverre ikke første gangen, og antagelig nok heller ikke siste gangen, at norske politikere vil komme med forslag, og gjennomføre forslag, om endringer i skoleverket. Endringer som vi enten allerede vet har vært en tabbe i Sverige, som et samlet fagmiljø advarer mot, eller som vi ikke har noe forskning på som skal tilsi at det faktisk er et poeng å gjøre akkurat det man planlegger å gjøre.

For forskningen på RLE-faget forteller oss egentlig bare en ting – at det er utrolig mye vi ikke vet. Faget har aldri blitt evaluert selv om det snart er 10 år gammelt. Det har med andre ord gjennomgått flere store fagendringer uten at regjering og storting har valgt å se på hva som skjer i faget i dag.

Et annet perspektiv er det økonomiske. Kunnskapsdepartementet skriver at KRLE-reformen ikke behøver å få tilført midler fordi det ikke burde koste noe, og det har de nok helt rett i, i dette tilfellet. Problemet er at det ikke er unikt at endringer gjennomføres i norsk skole uten at det også tilføres nok midler for å kunne gjennomføre endringen. Om ikke pengene da er blitt tildelt, men har forsvunnet på veien ut til skolene slik som vi for eksempel kan se på helsesøsterkronene i Hordaland. For ikke å snakke om når politikerne i norske kommuner sparer inn på den ordinære driften i skolebudsjettene for å oppfylle krav på andre politikkområder.

Det norsk skole trenger mest av alt er en armlengdes avstand til politikerne. Detaljstyringen må utgå og pedagogene og fagpersonene må få mer å si for utviklingen i skolen. Det må også tilføres nok ressurser til å betale for nye gjøremål i skolen.

Christian Lomsdalen
Christian har misforstått blogging, men skriver mye. Stort sett om skole, politikk, religion, eller teknologi. Grunnleggende nerdete, og feminist, ateist, og humanist.
Mine Innfall, Lomsdalen.im